Nature's Prophet

Da Verodicia, skogens gudinne, hadde fullført sin jobb med å fylle inn de grønne stedene, plantet den sammenkveilede ånden i frøet, lokket det viklende vannet fra dypt inne i steinen, sverget solens fulle oppmerksomhet mot det som gror, innså hun at hennes egen tid var omme, og som skjebnen til bladene hun hadde avtrykket i frøene, ville hun falle uten å se fruktene av sin drøm. Det smertet henne å forlate verden blottet, for spirene hadde ennå ikke brutt gjennom jorden - og de ville være skjøre og sårbare mot all skade. Hun fant et siste frø i frøposen som hun hadde glemt i såingen. Hun talte et enkelt ord inn i frøet og svelget det idet hun falt. Hennes enorme kropp dekomponerte gjennom den lange vinteren, og ble humusen som ville fø frøplantene om våren. Og på morgenen til vårjevndøgnet, før resten av skogen hadde begynt å våkne, hadde det siste frøet modnet og bristet på et øyeblikk. Fra det steg Nature's Prophet, i full bladkrone, sterk og vis, med Verodicias egenskap til å forutse hvor det ville være mest behov for ham i de grønne stedene - og hvem som kunne være heldige nok til å kalle ham alliert.