Rabalder kunne fremdeles høre hylene i hodet sitt. Han jobbet, dreide febrilsk på skiftenøkler, skrudde inn skruer, bygde og skar og smidde. Søvnen unngikk ham, og han bygget bare. Måneder hadde gått siden han stengte seg inne i onkelens verksted, og redningen hans var nesten ferdig. Han sank sammen og klarte etter hvert ikke å holde øynene åpne. Han så et teppe av blomster flyte på de rolige bølgene i Augurvågen før de eksploderte i en sky av pollen som fylte opp lunger og stilnet liv. Han våknet med følelsen av å bli kvalt. I timevis kunne man høre lyden av brynesteinen i verkstedet da han kvesset et sett med massive egger, sinnet hans fylt med bilder av klatreplanter som kvalte naboer og overtok hjem. Flommen i Augurvågen var ingenting sammenlignet med de voldelige avskyelighetene sjøen hadde etterlatt seg utenfor bymurene.



Men sagdrakten skulle gjøre ham sterk og trygg, tenkte han og lot seg selv få litt håp før frykten krasjet inn i sinnet hans med full styrke. Grener og bark og blod. Da byen falt, flyktet Rabalder fra trær som gikk, slåss og drepte. Trær som knuste portene og stormet inn i byen. Trær hadde ødelagt, knust og trampet over det siste som Augurvågen hadde til forsvar, og jaktet etter de få som kunne flykte. I urolig stillhet kveilet Rabalder ut den tykke kjettingen fra draktens arm. Hendene hans skalv da han inspiserte hver lekk og da han strøk fingeren langs kloen på enden. Sagdrakten var klar.



Hendene skalv fremdeles da han startet bladmaskinen. Frykten drev ham, frykten for det som ventet på ham og det han måtte stå imot for å ha noe som helst håp om å få ro i sjelen. Da sagdrakten våknet til live visste han at han måtte møte denne frykten, og han visste at han ikke kom til å like det i det hele tatt.