Selv om Tåkeskogens forfall og utvikling fra idyllisk vidde til dødsfylt virvar gikk sakte og hentet næring fra trollmenn, var de fleste lærde enige om at den egentlige begynnelsen på slutten ble satt i gang av den interdimensjonale ankomsten av Primal Beast.

En skapning som ble klekket blottet for alle følelser utenom sult og smerte. Evigheter av slakt formet Primal Beast til et rovdyr uten like på en planet full av allslags grusomheter. Forvist av håpefulle mestere uten håp om å styre ham, ble beistet kastet inn i en ny verden – en verden der han kunne stige fra et sultent rovdyr til en overveldende drapsmaskin uten at noen var i stand til å stå i veien for ham.

I tusenvis av år tjente Tåkeskogen som enorme jaktmarker for beistets nedbrytende lek – og selv de fryktede duranabeistene ble bare til snadder. Det var virkelig ingen konkurrenter om beistets territorier, kun mindre irritasjoner. Helt til en slik liten irritasjon tok i bruk et sjofelt knep for å fange det ustoppelige beistet i Gleipnir.

Der kunne han kanskje forblitt underkuet i evigheten, hadde det ikke vært for de uberegnelige kreftene til kontinuumsenheten. Nå, befridd fra både Gleipnir og Hvelvet, langt borte fra Tåkeskogen og mye nærmere bebodde land, retter nå beistet snuten mot nye slakt og gleden av vill ødeleggelse – og sivilisasjonens stakkarslige ild gjør lite for å holde dette tidløse monsteret på avstand.